Filmanmeldelse Kongens nei

Filmanmeldelse

Kongens nei er fortellingen om en kongefamilie på flukt fra okkupasjonsmakten de tre dagene i begynnelsen av april 1940(8-10/4)

Med et enkelt fortellergrep hvor handlingen(og i denne sammenheng et historisk hendelsesforløp)tvinger kong Håkon og hans familie på flukt fra Oslo oppover Hedmark og Sverige, gjør regissør Erik Poppe en film som både vil treffe det allmenne kinopublikum, men også fenge kritikere.

I Poppes tidlige filmer kan det synes som om hovedpersonene tvinges til å skrike/en slags opplevd misforståtthet hos disse som gjør de høylytte. I Kongens nei gjør filmen nærmest det motsatte;- Poppe viser nemlig hvordan den politiske situasjonen kombinert med kongens representative funksjon, nærmest tvinger og maler frem et nei, ikke fordi kongen kan, men fordi han må. Scenen hvor han presses av den tyske ambassadøren Kurt Brauer til å gå med på en forhandling (kapitulasjon) svarer kongen (et svar som ligger dypt loddet i ansiktets miner)at han ikke kan gi ham et svar;

"Vil du at jeg skal svare ja eller nei nu, det kan jeg ikke"

 - det er ikke i hans makt å svare for folket og hele den norske politiske konstitusjon åpenbarer seg i kongens svars-unnlatelse.I filmens åpnings-sekvenser ser vi hvordan ordet representativitet understrekes (utheves) i forbindelse med kongens funksjon i det konstitusjonelle hierarki og det er på en måte hva det dreier seg om; nemlig hvordan kongens nei på sett og vis viser hvor kraftfullt språket kan være, dersom man tenker seg at det ikke bare er et moralsk/etisk valg, men altså noe som omhandler språket og posisjonens representativitet,- vi værer at noe ALVORLIG er på spill.Det som altså tilsynelatende er et enkelt filmatisk fortellergrep iscenesetter et voldsomt og intenst spørsmål om hvordan språket gir betydning og potensielt sett påvirker vår historie(fortelling).

Alt dette gestaltet av et flott ensemble skuespillere som på hver sin særegne måte evner å gi oss en skildring av EN familie i EN ekstrem situasjon. Det er på et vis kongen og hans familie det dreier seg om, samtidig gjør filmen oss oppmerksom på at det er gjennom et vi som ser ham og hans familie som gjør det mulig for ham å gi oss det som gjør det mulig å bli vi

Skrift i bevegelse som nedfelt lokalt (i en kinostue) og internasjonalt (navnet verden) feiret sitt 100 årsjubileum igår kveld. Den lille byen (Tromsø), med det det store teateret (om man kan oversette ordførerens velkomsttale i èn kiasme) satte tonen for jubileumsåpninga. Med champagneglass svirrende i lufta (metaforisk nødvendigvis) satt det lille publikum henført av Harold Lloyds klassiker "ask father" med pianistisk akkompagnement i 13 min, med måkene flyvende utenfor biblioteksvinduene og fjellheisen øverst på Storsteinen som panorama, og til slutt en rundgang i bibliotekets 2 og 3 etage på jakt etter Verdensteaterets egenartede historie. Følelsen av historie, det fysiske(kinosalen/bygningen), inngår i våre kunnskapsstrukturer, tenkning forankret i rom og tid,- dette forunderlige med bygningens sosialitet, som en slags skyggeboksende realitet slår den seg inn i tenkningens historie,- fra de greske agora,-markedsplassene i den italienske renessansen, de franske salongene på 17-18 tallet,- velter de fysiske/romlige omgivelsene inn i menneskenes sosiale vitensdiskurser med en kraft som kan fortrylle. Folkebibliotekene kan være en slik arena Katastrofekasseringen; mangelen på dømmekraft, nesten garantert funksjonærer uten forståelse for historiens kunnskapsdynamikk og kontinuitet, en hårreisende forklaring (skifte av arkiveringslokale),- et stort hull i historien, en liten tragedie der altså, en èn-akters tragedie som sier noe om at man sjelden kan forutsi fremtiden, selv om man handler i rasjonalitetens navn Programmet holder på fra tirsdag til onsdag med variert meny (noe som dessverre ikke kunne dokumenteres her), men gå de som kan!

ja ja

sender jeg denne ut i eteren og aner ikke hvor,- omtrent som en togreise gjennom nord-italia, ingen kontroll bare slippe la billettene bestemme veien